Min første bil ble født i Wolfsburg 1971 da jeg var 4 år gammel. Det var en Volkswagen 1300 som skulle rulle på veien i 13 år før faren min kjøpte den for 1500 kroner og satte den på hytta. Broren min og jeg fikk rase fra oss i den gamle bobla, og i løpet av en sommerferie brukte vi 40 liter bensin på å kjøre frem og tilbake på tunet.

Året etterpå var jeg blitt 17 år og overtok bilen. Faderen, som var folkevognmekaniker på midten av forrige århundre, var nå god å ha. Etter mye sandblåsing, karosseriarbeid og total overhaling av motor og drivverk stod bilen ferdig til jeg fylte 18. Den fremstod da i koksgrå metallic og ribbet for all krom med Donald-nebb på motorpanseret. Bredfelger, lavprofildekk og Recaro stoler kom etter hvert.

I 1988 gjennomgikk bilen en omfattende hjertetransplantasjon. Den trofaste 44 hesters boxeren ble byttet ut med en 1.8 liters Golf GTI motor som med nød og neppe fikk plass under panseret. Motoren fikk kjøling fra en Renault radiator i reservehjulsbrønnen og et Citroen varmeapparat som sørget for god temperatur i kupeen om vinteren. Bilen gikk bra med et 2 toms effektanlegg og vekt på godt under 900 kg. Med oppgraderte bremser og avstivet fjæring ble den også godkjent hos biltilsynet.

Bobla var trofast i tjenesten gjennom mange år. Da jeg var ferdig med å studere fulgte bilen med meg i turnustjenesten og var fin å ha når jeg kjørte legevakt. En gang ambulansen var ute på langtur og vi fikk melding om en akutt dårlig hjertepasient, ringte de fra ambulansesentralen til lensmannen og meldte at doktoren kom til å kjøre fort gjennom bygda. Da lensmannen fikk høre at jeg kjørte boble, svarte han at jeg kunne kjøre så fort jeg ville. Heldigvis gikk det bra for både doktoren og pasienten.

Da Forsvaret sendte meg til Nord-Norge i 1995 ble bobla pensjonert og satt bort på et trygt sted. Jeg var overbevist om at turen nordover ikke skulle vare mer enn de nødvendige 9 måneder, og kjøpte en VW Caravelle for å kunne kjøre eiendelene våre opp til ødemarken og sørover igjen. Men så skjedde det utrolige at vi frivillig flyttet videre helt til russergrensen. Caravellen ble byttet i en Passat 1.8T som var mer pålitelig på den øde Finnmarksvidda. Nå kjører jeg Touran 2.0 TDI som er både sprek og praktisk, men det rykker fortsatt litt i høyrefoten når jeg tenker på bobla.